Jeg skammet meg!

Under ei treningsøkt på treningssenteret i 2007 kom det over meg, helt klart og tydelig, at jeg skulle utdanne meg som diabetessykepleier. Dette var på sommeren og alle frister på å søke seg på høgskoler var gått ut. Men etter et søk, fant jeg ut at det fortsatt var ledige plasser på studiet; diabetesbehandling og -omsorg ved høgskolen i Bodø. Jeg søkte og kom inn. 

Det samme året, på oktober giftet jeg meg med han som fortsatt er verdens beste ektemann. 

Bryllupet var på Gran Canaria, i sjømannskirken. En fantastisk dag med mine nærmeste med meg. 

Men jeg husker også en annen ting, jeg var fryktelig trøtt. Bare få timer før seremonien og kun minutter før jeg skulle møte opp til frisøren så låg jeg på ei solseng utenfor hotellet og sov! Jeg var i hvert fall ikke stresset kan man si. Forloveden min var mer stresset og noe irritert på meg. Hvordan kunne jeg sove nå??

Men dama våkna og kom seg til frisøren og fikk pynten i håret. Og godt gift ble jeg også. 

Nå i ettertid kan jeg gjerne linke dette til at jeg begynner å bli dårlig. At jeg nå har fått diabetes type 2. Men dette ante jeg selvfølgelig ikke. 

Ved diabetes type 2 er ikke symptomene like tydelig som ved type 1. Symptomer kan være tørste og slapphet. Noe økt tørste kan jeg ikke huske jeg hadde, men slapphet var helt klart.  

Vel hjemme, stress med små barn og studie. Utover høsten ble jeg mer dårlig. Jeg gikk en periode med smerter i ryggen. Var slapp og uvel. Etter et besøk hos fastlegen fikk jeg påvist en urinveisinfeksjon og nyrebekkenbetennelse. Jeg startet opp med antibiotika. Men den virket ikke, etter noen dager var temperaturen min oppe i 40. Jeg ble lagt inn på sykehuset. 

Der får jeg en allergisk reaksjon av penicillinet, jeg får akutt kløe over hele kroppen. Heldigvis er jeg da innlagt og får raskt behandling. For å dempe den allergiske reaksjonen får jeg prednisolon. (Personer som får prednisolon må få sjekket blodsukkeret over en tids bruk, da den kan føre til utvikling av diabetes type 2). 

Etter en uke hjemme og jeg var begynt på arbeid igjen som nattvaktssykepleier, bestemte jeg meg for å kontrollere urinen etter infeksjonen. Alle prøvesvar var fine, utenom en. Det var fullt utslag på sukker. Jeg viste det da. Jeg skjønte det. Jeg ble varm rundt ørene, jeg gikk hele natten og grudde meg til å komme hjem. Jeg ville ikke dette. Jeg hadde fått sykdommen som jeg fryktet og som jeg visse jeg måtte skamme meg for. 

Jeg gikk å la meg etter vakta, og før legekontoret stengte sto jeg opp og målte blodsukkeret. (jeg hadde fått ulike typer blodsukkerapparat igjennom skolen). Og som forventet. Jeg hadde et blodsukker over 11 mmol/l. Den gang var den diagnostiske grensen på 11. 

Ringte fastlegen min, hun skrev ut Metformin til meg og det var det. Jeg hadde diabetes type 2 - og jeg var dømt til å skamme meg i resten av mitt liv. Jeg av alle personer i verden skulle ha passet meg bedre, jeg skulle ha trent mer og spist sunnere. I en alder på 26 år, minst 20 år før, får jeg "gammelmanns" diabetes. Jeg var ung, og jeg skulle nå, for resten av mitt liv ha sykdommen. Det var vanskelig å akseptere.